mandag 9. september 2013

210

Det er nesten ikke til å tro, men på tre uker har jeg tilbakelagt 210 km! Jeg har vandret i nydelig natur, slitt meg opp bakker som har gitt meg blodsmak i munnen, men jeg har kommet meg opp hver eneste en uten å stoppe. Ferien minnar bevist meg at jeg kan, jeg kan, jeg kan! Det er sånn at jeg endelig tør stole litt mer på egen kropp igjen, jeg har klart å balansere, finne en rytme og ikke minst jeg har fått til å være i naturen igjen slik jeg en gang kunne. Alt tar lengre tid, det krever planlegging, det gjør vondt, men opplevelsen jeg får ved å være i naturen gjør alt blodslitet verdt det.

Nå som det også nærmer seg Oslo og vår fundraiser for NAOF er det ikke fritt for at det kribler i kroppen. Jeg kjenner at jeg skal stå på startstreken, jeg kjenner at jeg skal prestere og vise at mer enn jeg trodde var mulig er mulig. Takket være min mann, min sønn, mine gode venner og et kobbel med leger har jeg klart meg mot alle odds disse årene. Jeg har det til og med godt i mitt nye liv, for dett er annerledes enn det jeg hadde. Alle de tingene jeg tok for gitt kan jeg ikke lengre ta for gitt. Jeg kaninen legge ting på vent, jeg må gjøre dem mens jeg kan. På mange måter er det en stor berikelse det å vite noe om sin egen fremtid til tross for at det meste blir mer intenst på godt og vondt.

Det siste årets hendelser har gjort meg mer hudløs på et vis, sårende ord og handlinger går mer inn på meg nå enn før, men min gode familie av venner har vist meg gang på gang at de holder meg når jeg faller og takket være de aller nærmeste står jeg fortsatt oppreist. Reisen har vært tøff, det har vært mange skjær i sjøen ikke minst fordi jeg og min mann har vært nødt til å kjempe slik for at vi ikke skulle bli drevet fra hverandre av andres motvilje ovenfor vårt ekteskap og av sykdommen som rir kroppen min. Vi står fjellstøtt mannen og jeg, vi er så privilegerte som har så mange vakre diamanter i livet vårt. Noen av disse skal stå sammen med oss når vi starter vårt løp i Oslo andre av dem skal vi nyte tid med mens vi er i moderlandet.

Den siste uken har jeg hatt en infeksjon i kroppen. Lungene har verket som besatt og kroppen har vært vond og tom. Flink pike sprang til legen fredag og fikk bekreftet virus infeksjon i de øvre luftveiene sammen med trøske i halsen grunnet inhalasjons steroidene. Jeg har nå antibiotikaen min her hjemme og streng beskjed om aldri å dra bort uten den og ikke minst at jeg alltid skal ha en pakke liggende. Merkelig hvor fort en glemmer når man ikke har hatt infeksjon på så lenge. Dette er min første siden april! Ny rekord kalles det og det er nydelig. Har også fått ny allergimedisin som kanskje gir meg litt lette, blir spennende å forsøke. Selv det minste lille myggstikk blir til en vond sak som bare ikke vil gi slipp.

Maten fungerer, jeg har hatt en dag sammen med våre venner fra Australia hvor jeg fikk et free meal, et slikt måltid hvor jeg kunne la være å tenke så fælt. Det smakte riktig så godt og det beste med den pommes fritesen og de tortilla chipsene var at det gav meg ikke lyst på mer. Jeg kjenner ikke noen cravings sånn til daglig og når de fra tid til annen melder seg forsøker jeg å få i meg noe av det jeg kan spise. Motivasjonen ligger i at kroppen krymper til normal pre kortison størrelse og at den virker. Mest det siste i grunnen for det å ha en kropp som faktisk virker bedre enn på mange år er det aller viktigste, jeg er overbevist om at metoden jeg bruker vil få min kropp til å leve litt lengre. At jeg har blitt en størrelse som gjør at apotekeren forteller meg at jeg som er så liten kun skal ha halv dose antibiotika er en bonus som hjernen min ikke helt har fått med seg, men jeg forsøker å holde fokuset på at ting virker og at jeg ikke har så vondt hele tiden lengre.

Det går mot høst og det kjenner jeg godt i lungene. Fuktigheten i luften er plagsom og det påvirker min evne til å puste. Med min nye garmin pulsklokke forsøker jeg å holde litt oversikt over hvordan det står til med puls og tempo når jeg er ute. Pulsen blir veldig fort høy i selv den minste lille motbakke, men den daler fort igjen og det er et godt tegn. Har vært nødt til å bruke doble doser med ventolin på forstøver de siste ukene for å holde bronkiene åpne noe som igjen påvirker og pisker voldsomt på hjertet. Siden jeg har en infeksjon på lur har det vært økte doser med hydrokortison for å unngå en addisons krise noe som har gitt de vante bivirkninger i form av søvnløshet, rastløshet, ødemer og slikt. Likevel later det til at infeksjonen er på hell og ute skinner solen, så livet er langt fra det verste man har.

I dag sier jeg som min venninne som tapte sin kamp mot kreft i fjor men som til det siste var utrettelig i sin kamp og i sin omsorg for andre mennesker, hun spredte glede og kunnskap og vil alltid bli husket. For deg Mona sier jeg:

Carpe Diem
Må ditt minne aldri blekne, du er en skinnende stjerne i mørket

2 kommentarer:

  1. Dank je wel voor het delen Karen. Ook al is het lastig te lezen door de vertaling die niet altijd klopt het is zelfs wel grappig. Wat goed om te horen dat je zo'n fijne vakantie hebt gehad. En zo'n fijne man en zoon als steun. Ja wat moeten we zonder vrienden en familie he. Ik begrip je strijd en je gevecht. Je keuzes steeds om het leven voluit te nemen zoals het komt. Herkenbaar als je verteld hoe snel je vergeet hoe t voelt om een infectie te hebben. Zo mooi hoe het lichaam werkt toch! Ja de herfst komt eraan. Maar blijf leven in t nu. En blijf trainen. Je bent een sterke vrouw. Een grote inspiratie voor mij. Dikke kus en knuf Corina

    SvarSlett
  2. Vielen dank liebe Freundin! Die Übersetzung ist ein Bissen komisch aber ich hoffe es gibt dich viele lachen. In elf Tage soll ich bereit sein zum joggen oder gehen durch meine 3km, du soll mit mir sein in die Geist und in meine Hertz. Wie schnell wie möglich mit meine Alpha 1 Lungen. Never give up and never ever give in!

    SvarSlett