søndag 18. august 2013

Esset i ermet

Jeg sitter nå på ferie, den første virkelige ferien etter at jeg ble syk i 2009. Det er nesten absurd at jeg skal ha to og en halv uke hvor jeg ikke skal til leger, kun tilbake for infusjon. At jeg har kommet så langt på så et tid kan jeg nesten ikke fatte. Essay i ermet i kampen mot diabetesen min viste seg å være streng diett, har aldri vært på så streng diett før annet enn som spiseforstyrret ungdom. Det er knalltøft for psyken, men det virker og det er det eneste som teller. Endokrinologen kunne videre fortelle meg at vekstene på skjoldbrukskjertelen er mindre, at den later til å fungere bedre og at jeg så lenge jeg makter på denne dietten eller til nyrene mine ikke tåler mer så slipper jeg insulin. Det er en lettelse å vite at jeg dersom ikke noe dukker opp ikke trenger tilbake før om et år. Jeg føler meg frisk, nesten som folk flest jo som ikke skal tilbake  hele tolv måneder, det er en stor seier!

Min gode venn som ventet på sine vinger har fått dem og overlevd, jeg er så lykkelig  hans og familiens vegne at jeg ikke har ord til å beskrive det en gang.  Hengende håret var det jo, men vingene kom akkurat i tide og nå er han oppe og går igjen. Går gjør jeg også, mye. Siden jeg ikke får løfte har jeg jo trent fire treninger med teknikk, det har funket greit og kroppen har vært med på notene. Ryggen taklet det og jeg er lykkelig for at jeg klarte å holde meg i skinnet.

Jeg har vunnet, ikke mindre enn fire t skjorter har jeg vunnet fra Alpha 1 Foundation, gleder meg som en unge til å få dem. De er så kule og de er så beskrivende. Her er forresten saken de har laget: http://alpha-1foundation.org/12466/ artig å få være en del av det arbeidet som pågår for å finne en kur for alfa 1!

Etterhvert som det siste året har gått har det vært mange milepæler, den siste traff jeg denne uken: jeg har denne uken gått 70 km! Det er nesten like mye som jeg brukte å løpe i uken tidligere (100-120 km i uken). Har gått så fort jeg bare har klart, virkelig pisket hjerte og lunger til å yte bittelitt ekstra og det nytter, jeg kjenner at til tross for de evinnelige smertene jeg har når jeg puster, hostingen, harkingen, pipingen, surklingen og den evige smerten i brystet så virker bein og armer. Vekten er nesten der den var før dette helvetet startet og det er en av de største bragdene med tanke på de kortisondosene som kroppen må ha for å holde seg gående. Gleder meg til de neste to ukene hvor vi skal gå og gå i Ardennene og Mullenthal, oppdage og oppleve sammen med de to firbeinte.

Sucess consists of going from failure to failure 
Without loss of enthusiasm
-Winston Churchill-


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar