En uke

Akkurat en uke har gått siden operasjonen og jeg er overveldet over hva kroppen egentlig er i stand til. Denne uken har jeg og mannen gått hver eneste morgen, startet med et par km og er nå oppe på 4-5 km på hver tur. Vi går før han drar på jobb og på kvelden før vi legger oss. Vi snakker her om å lange såpass ut at min friske mann i går kveld hadde problemer med å gå ved siden av. Det er godt å kjenne at jeg er i rute til at det kan jogges mine 3 km i september som fundraiser for Nordic Alpha One Foundation, jeg gleder meg veldig og mitt mål er enkelt. Jeg skal få inn så mange sponsorkroner som overhodet mulig og gjøre unna de 3 km så fort jeg bare er fysisk i stand til. Et annet høydepunkt ved den eventen er at jeg får æren av å gjøre unna barneløpet sammen med gromgutten min som ikke ville donere penger til sykehusklovnene men til alfa saken. Alt i alt gleder jeg meg vilt til denne helgen, være sammen med noen av de menneskene som jeg har aller tettest på livet skal bli så godt.

Siden jeg ikke får løfte jern på 5 uker til har jeg anskaffet ripcords, treningsstrikk med ulike belastninger fra svært lett til tung. Prinsippet er jo såre enkelt og jeg akter ved hjelp av disse å unngå så stort tap av muskelmasse mens jeg må være mer i ro enn normalt. Har også funnet frem til øvelser på ball som jeg skal benytte meg av og ikke minst min red cord. Ser frem til andre utfordringer enn vanlig på treningsfronten.

Været gjør at lungene er trøblete. Det er varmt og rimelig fuktig i luften. Nettene går med til hosting og lungene kjennes ut som en rå kjøttkake når jeg står opp. De verker, kjennes ut som noe har kjørt rett inn i meg, finner ikke noen annen måte å beskrive det på. Langt mer slim enn normalt og jeg drikker så mye vann jeg bare orker å få ned for å få løst opp litt. Oksygenmetningen er også lavere enn normalt, jeg kjenner at det er tungt, det meste er tungt. Enten det er å gå tur eller det å ta dagens dusj eller å spise. Likevel, det er nydelig med sommer og vi har fått litt dreis på hagen vår. Den begynner å bli veldig lettstellt og grei nå, det kommer til å bli langt bedre allergimessig også når mer gress blir borte.

Bella er helt spesiell når jeg sliter med lungene. Her en kveld gikk vi en bakke som er rimelig tung, det er trapper i terrenget rett opp. Hun holder seg i slike situasjoner helt tett på meg, følger med pusten min og ikke minst når vi er oppe er hun stormende jublende glad. Det er som om hun fornemmer at vi har gjort noe stort. Bella er alltid like i nærheten når jeg har det sånn som nå, hun ligger tett inntil meg om natten og stopper for å vente om jeg må ta noen sakte skritt på tur for å få igjen pusten. Jeg er så inderlig glad vi har Bella og lille Alfa, de gjør at dagene fyker unna og jeg må ut uansett vær og vind. Hundene skaper også latter og smil på dårlige dager når jeg ikke klarer annet enn å være i ro, eller motivasjon de dagene når fustrasjonen og tårene tar meg. For jeg har det sånn jeg også selv om jeg strekker meg mot nye mål og utallige drømmer, det er mange tårer som har vært felt undervegs i den livsreisen jeg er på.

You are never too old to set a new goal or to dream a new dream

-C. S. Lewis-