Gårsdagens ct av lungene gjorde at jeg ble kastet ut på en berg og dalbane som jeg ikke hadde forutsett. Jeg var så forberedt på at emfysemet hadde fortsatt sin ville galopp, men det har for en stund holdt lett trav. Det var en sann fornøyelse å få den beskjeden, at jeg har gjort riktig ved å beskytte meg så godt jeg bare kan fra røyk, fra parfymestoffer, fra kjemikalier, fra utendørs forurensning, fra smittefare og ikke minst ved et mat og trenings regime som ikke stresser kroppen mer enn nødvendig. Nå vil emfysemutvikling alltid gå i rykk og napp, det vil ta fart igjen, men det er tydelig at det har stått på lavt tempo for en stund og det gjør godt å vite. At det er atypisk, at fibrosen er atypisk og at det er atypisk alt sammen får stå sin prøve, jeg skulle gjerne vært melk og brød pasienten hvor alt var som forventet, men på den annen side så ser de en gang ekstra nettopp fordi det er så atypisk. Emfysemet står som nummer tre på listen over ting vi bekymrer oss over sa den dyktige røntgenlegen.
Nummer to på listen over de tingene vi bekymrer oss over er at den pulmonale arterien ikke er i form. Den er ikke den verste han har sett, men den er ikke god. Han kunne si med klokkeklar røst at den skal de inn å måle trykket i nå. Vel, vel tenkte jeg, verre ting har vært gjort på kroppen min før. Nummer en på listen har også med hjertet å gjøre, det er så mye væske i hjerteposen at hjertet ikke klarer å arbeide siden det trykkes i brystbenet. Det bekymret han veldig, sammen med den pulmonale arterien tilsier det hjertesvikt. At hjertet mitt pr nå går ut på dato før lungene var jeg ikke forberedt på. Alt i alt er han så bekymret at rapporten som vanligvis tar fjorten dager blir fakset i dag eller mandag morgen, jeg har krisetime hos fastlegen tirsdag morgen og så tar vi det derfra. Dette kan forklare litt av fatiguen som bare har blitt verre de siste månedene, problemene med pusten for selv vanlige ting som å ta en dusj eller å gå trappen. Alle disse tingene som jeg har unnskyldt med operasjoner og kaldt vær, til og med når det har vært så tungt på trening at man skulle tro jeg var tilbake på god gammel blodtrening har jeg tenkt at jeg har tatt i for hardt selv om jeg vet at jeg ikke har gjort det.
Det har vært tårer, det har vært telefonsamtaler, det har vært eposter, det er tanker. Nå begynner det å gå opp for meg hva min mamma egentlig døde av den gangen for over tredve år siden. Jeg er så heldig at vitenskapen har kommet lengre og jeg har oppfølging, det hadde ikke hun. Den viten skremmer meg og det er ikke fritt for at jeg gjør meg noen tanker om hvor heldig jeg er.
Mannen og jeg feiret i går, med sjampis av det edle slaget, for midt i dette er det grunn til å feire. Vi bor i et rikt land med god tilgang på helsetjenester. Vi er ikke fattige, vi har en stor familie av venner som står tett ved siden av oss, vi har en myriade av venners barn vi får lov til å skjemme bort etter noter, vi har eget hus med en hage vi elsker, vi har to hunder som gir oss smil og latter på selv de gråeste dager, men mest av alt har vi livet, det livet vi deler sammen. Det skal feires så ofte vi bare kan!
Havet
Opprevet hav
med skummtopper hvite.
Som en skipbrudden
seiler jeg rundt i en malstrøm.
Ser verden passere som i en revy.
Den piskende vinden egger havet på ny.
Bølgetoppene vokser,
malstrømmen raser,
vinden uler.
Jeg lar meg fange,
lar meg seile med vinden og strømmen,
en bohemaktig skygge
i et opprevet hav
-Karen -
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar