Påskemarked, romantikk og hvilepuls

Det er snart påske og her hvor vi bor feires det skikkelig. Påskeeggene henger i trærne og det er påskemarked. Vi tok turen til markedet i nærmeste by sammen med de firbeinte bare for å snuse litt på våren og kunne nyte en liten romantisk lunsj sammen. Å kunne tusle litt ute var herlig, det er litt kjølig i luften og det kjennes i lungene. Jeg harker på et eller annet som jeg ikke blir helt klok på, men jeg skal uansett til fastlegen på tirsdag så da får jeg svar på om det er noe som bør antibiotikabehandles. Vi hadde vurderingen oppe i går hvorvidt det var rett til legen eller ei, eller ei vant siden jeg følte meg ok. Litt tøffere i dag, men vi får se hvordan det utvikler seg rett og slett. 

Hundejenter som vet å gå på restaurant

Å kunne spise ute er litt av en glede, det er verre å finne hva jeg kan spise. Den faste restauranten kan tilby enten stor biff, kjøttkake eller salat. Det måtte bli kjøttkake, uten saus laget på tysk maner. Virkelig herlig å sitte der sammen med mannen og to usedvanlig veloppdragne hunder. En av de første dagene ute av joggebukse eller pysj siden operasjonen var det også. Jeg må innrømme at jeg føler meg litt mer fiks i kjole enn sidrompa joggebukse, selv om når det kommer til stykket betyr jo det heller ingenting så lenge jeg puster.

Var det noen som sa hvilepuls?

Jeg har fortsatt med mine målinger med det nye oksimeteret mitt. Det er en enkel måte å kunne dokumentere hvordan det egentlig står til. Sier langt mer enn en 6-min gangtest og ikke minst den jeg har kan logge opp til 30 timer med data som kan lastes opp og skrives ut. Dette gjør at det blir godt dokumentert hva som egentlig foregår i lungene og kroppen min når det gjelder oksygenmetning og litt når det gjelder hjertet. Alt i alt er det forenelig med liv det som skjer, men det er ikke mye å rope hipp hipp hurra for. Hvilepulsen er høy og metningen lav. Det er en kombinasjon som ikke er videre hyggelig og jeg ser på en måte frem til å diskutere hva vi gjør nå, men samtidig skremmer det jo vannet av meg.

Bildet er hentet fra

Det nærmer seg mandag og med det isg-infiltrasjonen jeg skal gjennom. Siden smerter ikke er min beste venn selv om de forteller meg at jeg lever er det med skrekkblandet fryd jeg skal legge meg på benken for disse injeksjonene på mandag. Jeg er rimelig sikker på at nevrokirurgen vet helt hva han gjør og at det han gjør vil gavne   meg. Så langt har han jo tilgode å ta feil. Likevel er det en guffen tanke at jeg skal ha lange nåler rett inn i fasettleddene mine på begge sider ved L5/S1 for å sette lokalbedøvelse og kortison. Likevel tenker jeg at det ikke kan være så ille, for jeg er i grunnen ikke redd for at det skal gjøre vondt, det jeg synes er guffent er at de skal inn i disse små leddene mine. Uansett, det kan ikke bli verre, leddene er helt degenererte og til tross for filing av dem gnisser det godt i dem. Smertene og låsningene er ikke noe jeg har lyst til å leve med på toppen av alt annet, så da får det stå til. Mannen skal kjøre meg siden jeg nok ikke skal kjøre selv etter infiltrasjonen og så får vi se da.



Med vår i luften feirer vi at vi lever, vi feirer så mye vi kan mannen og jeg. Vi har feiret at en av våre kjære har kjempet seg tilbake fra koma og til livet, vi har feiret våren, hverandre, hundene, våre gode venner og det at vi har et godt liv. Det er ikke måte på hva som egentlig kan feires og ikke pokker om vi  er villige til å la noen ta det fra oss, for hver eneste dag er det faktisk grunn til å feire om vi våkner opp og er i stand til å puste og hjertet slår. Vi lever veldig annerledes i vår bittelille landsby i et fremmed land som vi har valgt å kalle vårt faderland. Når en lever med alvorlig kronisk sykdom lever man litt tettere og står litt nærmere klingen på livet enn hva de fleste kan forstå. At vi velger bort en mengde ting som vi ikke kan leve med er det nok mange som ikke helt kan forstå, men for oss er det valg som vi gjør sammen og som gir oss et godt liv så lenge som mulig. De dagene som ikke er fullt så lystige er jo der likevel og vi vet jo at før eller senere blir de langt flere enn de lystige dagene. Det er grunnen til at vi feirer hele tiden og så ofte vi kan, derfor blåser vi i at vi kan få kommentarer på våre valg, derfor tar vi ekstra godt vare på de som står oss nær og er så inderlig takknemlige for livet, for hverandre, for tiden de gode menneskene i livet vårt gir oss og ikke minst er vi lykkelige over å få leve sammen helt enkelt.

A loving heart is the truest wisdom

-Charles Dickens-