Når ord blir fattige

Det er tøffe dager til tross for det vakre værvaret. Den unge kvinnen som kjemper for livet på niende døgnet i koma på intensiv har fått nok en kamp å kjempe. Vi kjenner på alvoret som ligger i det at vi ingenting kan gjøre annet enn å holde oss nær de som er der hun er. Det går under huden på en, vi kjenner på klingen de innerste og tyngste følelsene og samtidig vet både mannen og jeg at det enste vi kan gjøre akkurat nå er det vi gjør. Legene gjør en formidabel jobb og den unge kvinnen likeså.

Livet er så uendelig sårbart og skjørt, det er så vakkert og brutalt på samme tid, marginene mellom håpløshet og lykkerus er så små, de lykkeblaffene vi kanskje overser så intense og flyktige. Likevel så er det livets farger om vi evner å ta dem inn. De er vakre om enn brutale, det gjelder vel til syvende og sist å finne en balanse som gjør at vi kan leve godt med alle nyansene livet byr på. Nå som våren er her er det mye vakkert for øyet å ta inn, naturen våkner til liv og det er godt å se at det ligner til igjen. Jeg har endelig vært litt ute, klippet noen grener og kjent på at jeg er frustrert av at ting tar tid, veldig lang tid med denne prosessen som kalles rekonvalens. Likevel er det kun smerter, smerter forteller jo at jeg lever og det å leve er slett ikke det verste som finnes. Mobiliserer hver dag for å finne en måte å komme meg opp av sengen på, etter at jeg har ligget eller sittet en stund er smertene groteske og høyre bein har ingen kraft. Det er godt med rullatoren, den har blitt et hjelpemiddel jeg har lært meg å sette pris på siden den betyr mobilitet.

Min første dag alene hjemme med to hunder er spennende. Jeg har lagt en plan om å nyte værvaret i hagen sammen med hundene når det varmer litt opp. Enn så lenge skal det gjøre rolige inneaktiviteter slik som å forberede dagens middag og hekle en mormor rute eller to.

I find hope in the darkest of days,  and focus in the brightest.

I do not judge the universe.

- Dalai Lama -