Limbo

To røffe uker er over, jeg er hjemme, jeg forsøker å holde motet oppe og jeg forsøker å rehabilitere som best jeg kan. Søndagen bragte med seg et sjokk av de stor, en av mine nære og kjære kjemper en innbitt kamp for livet. Det at jeg ikke kan reise dit gjør meg trist og frustrert samtidig som jeg innser at sykehuset gjør alt de kan og at jeg ikke til hjelp for noen om jeg ikke følger legenes råd. I tankene mine er jeg der hele tiden, det er vanskelig å koble det helt ut for når en ungdom står i fare for å miste sitt liv gjør det at jeg blir ekstra oppmerksom på hvor heldig jeg er som tross alt har levd så lenge sommer har levd.

Nevrokirurgen fikk ut stifter og trakk ut tråden i dag, vondt når sting ble tatt siden det var langt fra noen hardangersøm som var lagt, heller en grov forsterkning siden dette var gang nummer to de var inne i midtre del av ryggen. De fire andre sårene er jo peanøtter i forhold. Jeg sover dårlig siden det er vondt å røre på seg, eller det vil si når jeg har ligget eller sittet i ro en stund og skal skifte stilling, vel da er jeg som en dame på nitti. Jeg klarer det med mye møye og god tid. Det er vondt som pokker for å si det rett ut, men jeg kan gå, jeg kan stå og jeg kan sitte. Enda godt jeg er litt sta ellers hadde jeg gitt opp dette her kjenner jeg, for rehabilitering er slitsomt. Kroppen skal venne seg til og ikke minst innkorporere noen fremmedlegemer som gjør det hele langt mer tidkrevende enn hva jeg liker. Uansett, de er fornøyde med resultatet, jeg er fornøyd (om enn utålmodig), tilbake om seks uker og da håper jeg at alt ser langt bedre ut. Frem til da alter jeg å tygge tennene sammen, sette et bein foran det andre og stampe med sta fremover.

Never give up and never give in!