torsdag 29. november 2012

I did it again

Det hat vært noen tøffe uker. Fra vi kom hjem fra Norge igjen til nå har det vært mye. Kom meg gjennom også togtur fra Bergen takket være utmerket hjelp fra konduktøren og ikke minst også de kjekke to menneskene fra NSB som kom for å ta bagasjen vår sånn at mannen kunne hjelpe meg etter et massivt anfall. Anfallet kom  grunn av at noen valgte å skrelle en appelsin i vogna vi satt i og det helt uten av at det var hverken jul eller påske. Vel, jeg kom meg raskt til hektene igjen og takket være et par injeksjoner og en støtdose hydrokortison fikk vi en herlig kveld i gode venners lag. Det er lite som er så godt som det.

Like etter hjemkomst ble det tid for min time med nevrokirurgen. Denne mente det hastet skikkeleg med operasjon og ville egentlig gjøre den to dager etter timen. Det var selvsagt ikke mulig, en uke senere derimot skulle det store skje. Å få beskjed om at set skal opereres på ryggen din nå for å forhindre permanente skader og lammelser er ingen artig beskjed å få, han kunne like gjerne slått meg hardt i magen. Jeg var så fast innstilt på at jeg skulle dette over nyttår en gang eller noe sånt. Vel, vel, det ble en uke med hode under armen, jeg gruer noe voldsomt ikke til operasjonen men til det etterpå. Til å ligge på sykehus en uke, til smertene og til opptrening. Heldigvis has jobben til mannen vist seg nok en gang som særdeles fleksibel slik at det hele har sklidd. Ble operert for en uke siden nå og den var vellykket. Ikke var jeg klar over helt hvor mye av følelsen i bein og fot som egentlig var borte, det følte jeg først etter operasjonen. Jeg våknet med null smerter i beinet og med full følelse i foten min, veldig herlig og det gjør at det jo var verdt det. Ble liggende 25 timer på intensiv fordi jeg er risiko pasient, ille å være i den gullfiskbollen en intensiv avdeling er. Takket være tre supre sykepleiere gikk det også tålig greit. Fikk noen anfall selv der, de andre pårørende hadde pyntet seg og det endte med at intensiven ble stengt for besøk mens jeg var der. Synd for de pårørende og deres kjære, men livsviktig for meg. Rosinen i pølsa var likevel at kveldsskiftet hadde en ung mann som snakket norsk! Tenk det, en Tyskland mann som hadde vokst opp delvis i Norge, vi trente hans språk og jeg sommar så sliten fikk en liten pause. For ja, alt har gått på tysk foruten om det sommar gått med nevrokirurgen. Jeg er stolt over å ha klart det helt og holdent!

Nå som det er en uke etter operasjonen har jeg minimalt med smerter i operasjonssåret. Det er selvsagt litt ubehag, men så langt så bra. Hadde min siste injeksjon med blodfortynnende i går, kanskje blåmerkene går bort også  nå da, har noen veldig oktober noen rundt om på kroppen. Min skinnende nye, blå metallic rullator har flyttet ned i gangen. I dag skal den, Bella og jeg ut en liten tur. Mannen har pimpet den med ringeklokke med kompass, he he. Det er litt nederlag selvsagt at gripetenger og rullator er det som skal holde meg litt gående, men det skaper mobilitet og det er langt viktigere enn alt annet.

Vekten som kom på når vi var på tur har kommet av. Det merkelige er at nå som jeg følger allergi dietten min slavisk har jeg gått ned 1,5 kilo siden operasjonen kun ved å hvile og spise, det indikerer jo i grunnen hvor riktig det er å være slavisk. Så til tross for kortison går jeg ned. Nå har jeg kuttet helt gluten, hvete og melk, jeg spiser 4-6 ganger i løpet av dagen og holder meg i tillegg helt totalt unna sukker, de fruktene og grønnsakene jeg reagerer på samt ellers det som jeg ikke tåler, det er jo begrensende men jeg føler at det har gått veldig fint. Har ingen lyst  på noe som helst, har merket hyllene i matskapet som er allergisikre og fryder meg over at jeg ikke har antydning til hverken magesmerter, diaré eller utslett.

Bella har vært et unikum gjennom alt sammen. Hun hoppet rett opp i rullestolen min da hun var på besøk på sykehuset sist uke. Hun har kjørt trappeheis med mor bare fordi det er morsomt, hun holder meg med selskap hele tiden. Når jeg hviler ligger hun der sammen med meg. Det unike båndet hun og jeg har har blitt veldig tydelig denne tiden, det er noe helt spesielt med det lille kloke bustehodet. Her en kveld lekte hun med mannen, jeg var så sliten og lukket øynene noe som førte til at Bella gikk fra hopp og sprett til umiddelbart å legge seg ned med leken mellom labbene og hvile sammen med meg. Jeg kan ikke helt beskrive med ord hvor herlig det er å ha denne lille krabaten i huset, men jeg kan skrive under på at den store livsreisen jeg og Bella er ute på er vakrere fordi hun reiser sammen med meg

Alt i alt går det veldig bra om dagen, jeg begrenser aktiviteten min slik at jeg får hvilt nok. Jeg balanser godt føler jeg til tross for at jeg er veldig sliten etter operasjonen fremdeles. Hver dag er jeg jo litt mer mobil og jeg gleder meg til jeg skal ut å rusle litt i dag.


Do not dwell in the past, do not dream of the future, concentrate the mind on the present moment
- Buddha -


1 kommentar:

  1. I am rewarding you the Reality Blog Award for sharing your experiences being a Alhpa1 in a personal, inspirering, upright and sometimes with a spire of humor. Reading your blog give the reader both knowledge and insight.

    The Reality Blog Awards

    Hi Karen!

    Because of the essence of true beauty, sharp reality and awesome humour that your blog brings into the world, I’ve nominated it for the Reality Blog Award, and guess what Karen? You have one! Congratulations!

    The rules that accompany this award:
    • This award is given by real people to real people writing blogs that is real special in the way stated in the Award Logo.
    • show appreciation of the blogger who nominated you and link back to them in your post;
    • add the award logo to your blog;
    • share 7 things about yourself;
    • nominate 5 – 10 or more bloggers you admire;
    • contact your chosen bloggers to let them know.

    Visit here to collect your award and read what I wrote about you and your awesome contributions to our world:
    http://anneliemolin.wordpress.com/category/awards/

    Pay it forward.

    Kind regards
    Annelie

    SvarSlett