torsdag 18. oktober 2012

Veldig spent og ikke minst veldig glad

Det er med kribling i magen jeg sitter her i dag, for i morgen skal jeg gjøre en lang reise helt hjem dit jeg kommer fra til to av de menneskene som jeg er så heldig å dele blodsbånd med. Turen blir lang og det er ikke fritt for at det er en del potensielle skjær i sjøen.

Gårsdagens infusjon gikk glimrende, det samme gjorde time med professoren min selv om det er litt guffent å få sitt "notausweis" på grunn av min svikt i binyrene som er betegnet som kronisk og alvorlig. Har jo satt en del tanker i sving om hvordan jeg skal mestre å leve med også en slik ting, det å alltid være i forkant, passe på ved hver minste lille belastning og medisinere i forhold til det stresset kroppen blir utsatt for til enhver tid. At det er så alvorlig har jeg latt være å forholde meg til inntil i går. Så selv om prolastinet står i kjøleskapet, alle dokumenter er samlet i en rød mappe som alltid skal bæres med uansett hvor jeg er eller hva jeg skal og nødmedisinen har fått plass i den daglige dolten måtte mannen i dag hente ut nødinjeksjonene som skal redde liv om jeg skulle være uheldig med noe. Nå har jeg jo lenge levd på knivseggen, men jeg kjenner på denne at det er litt guffent og at jeg ikke synes det er ok. Likevel blir jo også dette en naturlig del av livet på et vis.

Vi hadde besøk av min kjære kusine i begynnelsen av uken, det var virkelig godt og det er rart med det hvor mye sterkere både båndene blir og opplevelsene når livet er som det er. Vi har vært adskilt i nesten 30 år på grunn av andre menneskers handlinger og nå som vi har funnet hverandre igjen gir vi aldri slipp. Jeg kan ikke klare å sette ord på hvor godt det er å endelig ha familie igjen, det har jeg ikke hatt på denne måten siden jeg var nokså ung og desto mer varmer det nå. Det er klart at jeg tenker en del på at jeg på mange vis blir bærer av dårlige nyheter, det er jo flere døde av lungesykdom i vår familie på den siden. At jeg blir personifiseringen av nok en generasjon som dør for fote er ikke noe stas, men samtidig er jeg helt sikker på at om det skulle vise seg at noen andre i min generasjon bærer på genfeilen i en eller annen variant så vil den i det minste kunne bli oppdaget og det vil være mulig å skjerme generasjonen som kommer etter oss enda litt mer.

Når vi reiser avgårde har vi bestemt oss for korte etapper for å sikre at det ikke blir for slitsomt. Siden Bella også skal være med blir det også fint for henne. Vi tar fergen over til Sverige og derfra kjører vi inn i Norge. Jeg gleder meg til å tilbringe tid med mine gode venner og min familie, ikke minst gleder jeg meg til å vise min kjære mine barndoms røtter som står godt plantet hos to  mennesker langt mot nord som jeg er så glad i. NSB skal ta oss mot både nord, sør, vest og øst, det blir litt av en rundtur vi skal til med. Likevel er jeg helt sikker på at vi har valgt den riktige måten å reise på, med toget er det muligheter for tilpasninger og hjelp om det skulle bli en situasjon, ikke minst er det en enkel måte å reise på.

Så med julepakkelasset skal vi vende nesen hjem, til kjøttkaker og brunost, til venner og familie, tid hvor vi endelig er de som kan komme på besøk og ikke minst skal vi nyte å være sammen i naturen. Jeg fryder meg som et barn over at jeg skal ut å reise langt og lenge, for det er jammen lenge siden sist jeg kunne gjøre det. De siste årene har gått bort i sykdom og atter sykdom, i livstruende situasjoner og rehabilitering, at jeg endelig er såpass stabil at det eneste min professor hadde å si etter å ha plukket reiseplanen fra hverandre var dette: God tur!

Jeg kom også i gang med treningen igjen i går, etter mange og lange uker med infeksjon fikk jeg tommelen opp for det i går. Dermed bar det ut i skogen med Bella før jeg lystig fant min plass i studio. Merkelig nok har jeg fått en utrolig muskelstyrke selv om jeg ikke har gjort det slag og jeg tipper det er hydrokortisonet som har innvirkning her også. Det var herlig å løfte opp 27,5 kg i benkpress og ikke minst å kjenne at jeg har litt styrke i muskulaturen igjen. De siste årene har jeg jo bare mistet mer og mer og nå kanskje det kan gå litt riktig vei igjen.




We wander for distraction, but we travel for fulfillment
-Hilaire Belloc-

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar