På reisefot

Fredag var endelig reisedagen her og det var ikke fritt for at jeg var både spent og litt nervøs. Å skulle legge ut på en så lang reise for første gang på såpass mange år var litt skremmende. Med pakking for alle eventualiteter og nitidige forberedelser kunne vi sette nesen mot Gütersloh i Tyskland som var vårt første stopp. Det ble en litt lang tur på grunn av kø, men formen var fin. Rusling på kvelden med Bella og en liten titt på en by vi aldri hadde stoppet i og sett om ikke det var fordi at jeg var syk. Så noe godt kommer ut av dette tross alt. En herlig morgentur og frokost før vi kunne sette nesen mot Kiel.





God morgen!

Kiel viste seg fra en sommerlig side og vi fikk et par timers rusling med Bella og mor, vel hun fikk investert i en veske og en liten pung sånn at jeg nå kan bære med meg all nødvendig medisin og alle dokumenter hele tiden. Det føles litt godt å endelig ha lagt handlenettet jeg har gått med i all den tid på hylla og se litt mer feminin ut. En stor takk må overrekkes til personalet på Stena Germanica som sørget for at vi fikk all den hjelpen vi behøvde ombord, både i form av å være nær heisen, men også å få gå ned i bilen før alle andre sånn at vi fikk litt ro i den prosessen. Bella har taklet både sjøreisen og tissetur på dekk på strake poter eller noe sånt. Finnes ikke antydning til stress i dyret og vi kjenner på at vi har en hund som passer vår lille familie helt perfekt. 

 Klar for sin første langtur med båt




Turen fra Gøteborg gikk veldig fint, kort bakkestopp for å overrekke julegaver før vi kom "hjem" hos et vennepar og deres barn. Så deilig å kunne sitte ned med gode venner, spise suppe og bare sludre. Bella koste seg med barna minst like mye som det vi gjorde, akkurat sånn som det skal være. Skåret i gleden ble at vi bestemte oss for hotell i Oslo siden min gode venninne var blitt skikkelig forkjt  ølet så for å unngå smitte booket vi oss inn på hotell rett i sentrum. Det fungerte utmerket og etter en god natts søvn var vi klare til neste stopp: Oslo allmennlegevakt, her var det ordnet slik at jeg kunne få min infusjon. Etter nålen var satt fikset mannen og jeg resten, for første gang helt alene! Det gikk jo strålende og selv om det var litt "skummelt" å blande medisinen i frykt for å ødelegge medisin for flere tusen euro var det jo ikke noe problem.

En herlig lunsj sammen med en av de som står oss nær fikk vi inn før vi skulle videre med toget. Bella fikk forsøkt seg litt på å kurere hundeskrekken mens Odin, vel han syntes kos var viktigere enn Bella. Jeg kjenner at det er så godt at vi endelig har kunnet besøke, det er jo alltid vi som får besøk og det er så godt å smake på den karamellen det er å kunne få dra på besøk på denne måten. Etter en fin rusling til toget sitter vi nå på toget alle tre. Bella godt sovende i pappas fang, han sover han også forresten, mens mor forsøker å formidle hvor godt dette har gått. Ingen infeksjon så langt, ingen større fatigue og ikke minst jeg puster. Det ser ut som om vi faktisk har klart å planlegge reisen slik at selv om den tar innmari lang tid, vel så er den i korte nok etapper til at jeg klarer å henge med. Dette er en veldig stor seier etter år hvor jeg bare har blitt dårligere og ikke har kunnet gjøre stort har jeg nå funnet en måte å takle dette på som faktisk virker.

 Koser på hotell i Oslo



I skrivende stund er det bare noen få medisineringer, 15 timer som står mellom meg og den første endelige destinasjonen. Her skal vi bare kose oss med noen av de som alltid er mitt hjerte aller nærmest og som alltid være dit mine tanker søker når det er som tøffest. Vi gleder oss som bare det og jeg jubler over at jeg faktisk har kommet så langt i å slå min alfa at jeg har turt å legge ut på denne lange ferden "Heimat".


I dag vil jeg minnes min venninne  som tapte sin kreftkamp men som inspirerte så mange med sin utrettelige livslyst og omtanke. Det er ingen som kan gi henne livet tilbake eller hennes barn sin mamma tilbake, men hennes ord vil alltid være med mange. Uansett hvor grått og vanskelig det var sa hun følgende: Carpe Diem, grip dagen. Med det vil jeg oppfordre leseren til å ta tak, ikke gi seg og for alt i verden utfordre de hindringer som ligger i veien, det umulige tar bare litt lengre tid og mer enn du tror er mulig er virkelig mulig.

-CARPE DIEM-