onsdag 31. oktober 2012

Heimat






Det er vanskelig å forklare hvor godt det gjorde å nå mitt hjem høyt der oppe i nord og tilbringe noen dager med de aller nærmeste jeg har. Vi hadde herlige stunder og samtidig ligger det jo et alvor under der som ikke kan glemmes bort. Likevel er alt som før, vi kan le, vi kan gråte og vi kan fryde oss over at vi lever. At det gir inntrykk som aldri vil bli borte sier seg selv og at gleden over det som er og at jeg fikk muligheten til å komme hjem enda en gang ikke kan beskrives med ord er jeg sikker på at leseren skjønner godt. De små tingene som andre tar som en selvfølge er ikke lengre en selvfølge for meg og det er en sann nytelse å kunne være litt normal i alt det vi lever med.

Kulden var ikke så intens så jeg fikk meg et par dager ute før lungene kunne meddele at det ble litt i overkant, men hva gjør vel det når jeg har fått lov å leke i snøen med vår kjære Bella og ikke minst gå tur i det nydelige og musestille vinterlandskapet. Jeg har virkelig hatt en strålende tur og mannen, vel han har fått måke snø opptil flere ganger om dagen og har med det fått gjort litt av det han liker også.
















Disse to ukene har diett fått være diett, noe som selvsagt har resultert i at bursdagsmiddag ble kjøttkaker. Slike som bare kan lages av denne ene som jeg er glad i, det er ingen over, det er ingen ved siden og det er aldri noen som kan rokke ved den plassen. Magen sier selvsagt fra om at det er litt uvante saker som blir inntatt, men det er godt likevel å ha en liten pause, det er jo raskt tilbake når vi kommer hjem igjen. En annen ting jeg har inntatt er nydelige bilder av natur rett inn på netthinnen. De majestetiske fjellene og den stille skogen er noe som alltid er med meg i tankene og det å kunne vandre rundt i skogen mens man skimter fjellene i det fjerne er ubeskrivelig godt. Bella har selvsagt nytt det å bakse rundt i snøen, helt til det ble kaldt for den lille med pyntepelsen noe som forøvrig passer godt når mor ikke kan være så mye ute.

At legevakten i Oslo kunne hjelpe oss med infusjonen var helt herlig for å si det mildt. Staben der har to ganger i løpet av denne turen satt inn nålen slik at vi kunne koble til med Prolastin som vi har hatt med oss. Jeg kan aldri få takket disse englene i hvitt nok for at de kunne hjelpe oss slik at turen kunne foregå under langt bedre forutsetninger enn om vi hadde gått cold turkey. Litt rart er det likevel å tenke på at det i løpet av kort tid har blitt infusert mer Prolastin i Norge enn det har blitt på nesten 20 år. Måtte det bli slik en gang i nær fremtid at også norske med Alfa 1 for nyte livets elixir slik jeg får det.



Jeg har tiltagende ødemer, et sikkert tegn på at kroppen gjør uvante ting. Det er så irriterende at det alltid kommer når jeg er på farten slik som nå. Ubehagelig er det også, trøsten får være at de går vel ned igjen snart. På vei oppover med nattoget fra Trondheim fikk jeg selvsagt eksponering for et par mennesker fulle av feber, virus og det som verre er. At noen får seg til å reise kollektivt når de er så smittefarlige er over min forstand, etter en natt på toget hostet alle i vognen selvsagt. Disse to hadde klart det, de kom seg nok hjem men delte samtidig all smitten med oss andre. Så langt har jeg klart å holde det litt i sjakk ved å forstøve enda hyppigere og mobilisere slimet sånn at det kommer opp. Har en resept på antibiotika som legen skrev ut til meg i dag på lur sånn i tilfelle det bestemmer seg for å krype lengre ned, men som alltid satser jeg på at jeg slipper. Antibiotika i tide og utide er ikke noe stas og nå som vi vet at binyrene ikke virker er det brått litt verre om jeg må begynne på antibiotika fordi jeg tar hydrokortison oralt. Kjenner meg litt sliten, men noe annet er vel i grunnen ikke å vente uansett er jeg takknemlig for at jeg har klart meg etter forholdene veldig bra.

En annen ting som har gjort at reisen har gått fint er NSB, uten velviljen til konduktørene både når det gjelder temperatur og ikke minst det å flytte oss slik at vi sitter litt bedre hadde ikke dette gått like bra. At det er enkelt å tilrettelegge vet jo vi som lever med dette, men at mennesker som ikke aner annet enn at jeg har et alvorlig handicap er i stand til det, vel det tar jeg hatten av for og sier tusen takk! Særlig vil jeg nevne konduktøren på nattog fra Bodø til Trondheim søndag kveld som lot oss få sitte slik at det ble litt mer søvn, videre konduktøren på morgentoget fra Trondheim til Oslo mandag som når jeg fikk et anfall på grunn av dårlig luftkvalitet/ekstrem varme sørget for at temperaturen ble senket slik at jeg etter akutt medisinering fikk puste godt og sist men ikke minst konduktøren på ettermiddagstoget fra Oslo til Bergen i dag som fikk flyttet oss slik at det ble langt lettere å puste siden vi sitter helt alene: Et rungene HURRA, HURRA, HURRA for NSB og særlig disse tre eminente konduktørene.






Where we love is home - home that our feet may leave, but not our hearts.
-Oliver Wendell Holmes-

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar