fredag 31. august 2012

Ta pulsen på livet

Det har vært en spennende uke på mange vis. Jeg har fått kjenne litt på hvor bisarr den verden jeg lever i egentlig er. Siden min vanlige sykepleier ikke var på jobb da jeg skulle ha min infusjon var jeg i transplantasjonsenheten igjen. Det å møte mennesker som er på listen og enkelte i siste fase samme dag som jeg senere klarte å jogge 10 min sammenhengende (!) og en av mine alfavenner i norden fikk sine nye lunger gjør at jeg fikk tankene i gang. At det ramlet på plass, brått og brutalt  kan jeg trygt si. Det som ligger i min fremtid er ikke så vakkert, men reisen dit er virkelig vakker.

På en måte er det som om jeg har fått en annen kontakt med livet mitt gjennom denne lange prosessen jeg går gjennom. Når mitt liv raser avgårde som et lyntog mens andres liv tøffer i vei som et gammelt damplokomotiv er jeg fremdeles i stand til å kjenne på smaken av de små seirene som ligger i å klare litt mer her og der. Visst er jeg skremmende klar over at det er mange ting som for evig er borte, men jeg sørger ikke på samme måte lengre. Jeg velger å ta inn med hele sanseapparatet det som skjer i livet mitt som ikke har med degenereringen av kroppen min å gjøre.

Siden jeg ikke skal tilbake til kardiologen før om et år og jeg i mellomtiden blir tatt godt vare på av mitt team skal jeg nyte. Visst har jeg et blodtrykk som er langt over fareverdier når jeg er i bevegelse, visst har jeg tapt 20% av min lungekapasitet på et år, visst har jeg alfa 1 mangel, men livet er verdt å leve. Det å kunne ta inn nyansene så lenge jeg kan sånn at jeg har mange søte karameller å dra frem når det blir riktig ille gjør hverdagen til mer verdig om du vil.

Presten var på besøk i går, det ble en veldig fin kveld. En kveld med alvor, med tårer og med glede. For en som meg som ikke finnes religiøs var det et lett valg å be presten om å komme å snakke med oss. Prester har noe som andre ikke har, de har livsvisdommen om det å lose mennesker gjennom smerte og ikke minst til å hjelpe andre mennesker gjennom deres avskjeder. For når det å leve med en sykdom som spiser en opp innenfra gjør at det blir farvel å ta undervegs. Noen av disse vil komme tettere på enn andre, men jeg føler ikke sorg ved vissheten om det, jeg kjenner at jeg er takknemlig for at jeg har muligheten til å gjøre gode farvel, både med steder og mennesker. Å tenke gjennom livet og forholde seg til at testamente, livsfullmakt (det er noe som de pårørende kan trenge i Tyskland siden ellers tar staten over for deg om det hender deg noe) og ymse hjelpemidler er en viktig del av hverdagen slik at den er trygg er i grunnen godt for flere enn oss som er alvorlig syke tror jeg.

Det at sanseapparatet virker på en annen måte enn før har jeg fått fullt ut bekreftet i dagens ridning. Jeg har stoppet, satt hesten i skritt, så i trav og vekslet mellom disse tre kun ved å tenke tanken på endringen. At det er mulig å være så i ett med et annet vesen er fascinerende. Barbak ridning (ridning uten sal) er en ting jeg alltid har likt å drive med, det å kjenne at jeg kan ta små hinder uten sal, igjen kun ved å bruke den indre stemmen ovenfor hesten er veldig spesielt. Følelsen av å være virkelig tilstede i egen kropp er noe som har gjort at jeg har funnet en indre ro som jeg nok aldri har hatt før i livet mitt.


Happiness is not something ready made. It comes from your own actions
-Dalai Lama-


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar