mandag 27. august 2012

Oh hildra meg du

Det har vært en på mange måter lang uke. Jeg har fått hjertet undersøkt i alle ender og med alle variabler tatt inn. Det blir spennende å se hvordan det hele ser ut når jeg på ny skal tilbake til min professor i hjertemedisin. Jeg vet at det ikke er store endringer og det er en veldig god ting. Dessverre ble det et heftig anfall ved siste undersøkelsen, sykesøsteren som skulle gjøre meg klar hadde røykt mens hun var på jobb. Som alltid henger sånt igjen i tøyet og vips i det lille og ikke minst varme rommet gikk det virkelig galt. Et heftig anfall som ble såpass at jeg hostet blod, heldigvis bare striper med blod (det er først når det blir kladder at det er ordentlig fare på ferde). Etter at nåla var satt og jeg atter en gang pustet var jeg utslitt, totalt utslitt. Det som skulle blitt en tur ble til sove i daybed og tidlig kveld.

Vi reiste nok en gang avgårde til Frankrike i helgen som har vært. Nok en liten landsby, nok en langtur. Denne gangen til fots i et langt mer fornøyelig terreng, vi labbet traustig i vei, gjennom skoger og små landsbyer. Virkelig vakkert og for en måte å se ting på da! Etter 20 kilometer kunne jeg nok en gang konstatere at dersom jeg bare medisinerer veldig opp, også denne gangen en del doser ventolin hver andre time, så klarer jeg å holde bronkiene åpne når vi går eller sykler så fremt terrenget ikke blir for heftig. Lange bakker har vi også forsert denne gangen, som alltid går det treigt, men totalt sett klarte vi å holde et tempo på 3.81 km/t noe jeg må si at jeg er stolt av. Langt fra noen supertid for folk flest sikkert, men at jeg skal klare det med min alfa 1 og min astma er nesten for godt til å være sant.

Jeg har også fortsatt min nedgang i vekt. Nå har vekten fortalt at 6,3 kilo har smeltet bort i løpet av bare 5 uker. Det er ingen hokus pokus i grunnen, bare trening og et helt normalt kosthold hvor fett og sukker er tilnærmet fraværende. Vi spiser en god del vegetarisk og holder oss på den smale sti alle dager foruten lørdag, det er dagen hvor jeg tar meg lov til å spise det jeg har lyst på der og da. Takket være en sånn lørdag er det lite jeg savner sånn i hverdagen. Som ekstra motivasjon og som belønning for det som er borte har jeg kjøpt et par jeans, de er pr i dag 2-3 kilo for trange men det skal jeg fort fikse på tenker jeg.

Endelig føler jeg at jeg lever litt igjen, livet har fått litt mer innhold enn hva det har hatt på en god lang stund. Ting blir litt lettere å leve med nå som jeg kan oppleve litt undervegs. Enda er jo livet sånn at sosial omgang er på minimumsnivå, det er ikke det jeg kan prioritere om jeg vil holde meg så frisk som mulig. Noen ganger kjenner jeg at jeg savner det intenst, men alt i alt vet jeg jo at det er prisen jeg betaler for å unngå anfall og med det skader på lungene. Neste uke skal jeg og mannen begynne på qi-gong kurs i nabo orten, det blir spennende. Ved siden av skal jeg også forsøke meg på aquagym en gang i uken og jeg kommer i gang med min rehasport snart tenker jeg. Alt i alt blir det litt sosial omgang og samtidig en investering i et litt lengre liv.



Success is not final, failure is not fatal: it is the curage to continue that counts
- Winston Churchill-

1 kommentar:

  1. Jeg kan bare si, wow Karen. Så deilig å høre. Og med astma som jeg har så skjønner jeg det med å måtte prioritere vekk noen ting for å få livet å fungere, med mindre de man er sosial med tilpasser seg da. :)

    SvarSlett