Kortison - en djevelens medisin

Siden det har vært vanskelig å få meg til å puste videre godt i mange år er jeg en av dem som tidlig ble satt på kortison oralt. Jeg har i tillegg inhalert meget store doser med steroider både fra såkalte diskus og fra inhalasjonsvæske. I det hele tatt har det blitt mengder med store, veldig store doser med kortison til tider. Enkelte perioder har jeg fått svineriet infusert og de dagene kommer tilbake fra tid til annen ved forverringer, såpass både vet jeg og har jeg blitt fortalt. Jeg slipper ikke unna kortisonen, men det gode er at nå som jeg er såpass stabil og har fått redusert den daglige systemiske dosen kan jeg faktisk ta tilbake litt mer av kroppen min. Kortisonet gjør at man får ødemer (væskeansamlinger i kroppen), månefjes og ikke minst: MAN LEGGER PÅ SEG, ikke bare litt men veldig. På bare to uker tidligere i år fikk kroppen 10 kilo ekstra som takk for at kortisonen ble infusert. Det er klart det har vært en ekkel sak å forholde seg til at klærne ikke passer lengre, at man faktisk må kjøpe nye fordi kroppen har blitt for stor til de man har hatt. Noen ganger har jeg tenkt at jeg kunne jammen ønske at jeg hadde kost dem på meg i det minste sånn at jeg hadde fått litt nytelse igjen for dem, men den gang ei her er det snakk om væskeansamling og ren kortisonvekt. Det er med skrekkblandet fryd jeg nå endelig kan se at vekten peker nedover, jeg kan ikke beskrive lettelsen over at jeg endelig er i stand til å få den motsatt vei.

Med en god porsjon stahet har jeg inntatt enda mer grønnsaker og proteiner enn før, jeg har holdt stand selv den kvelden mannen koste seg meg chips sånn midt i uka. Det er jeg forresten litt stolt over. Blir litt sånn som mine venner så meg tidligere når jeg trente mye og levde på diett fordi jeg naturlig nok burde være nokså lett og med så lite fett som mulig siden jeg skulle løpe langt og fort på en gang. Jeg trener og jeg trener, alt jeg bare klarer og jeg merker forskjell. Det at det eneste som ble endret var prolastinet i starten og nå også kosten gjør jo at vi ser at det er medisinen og ikke treningen som har gjort meg bedre.

 At jeg nå klarer mer enn før er herlig, bare det at jeg har syklet for første gang siden mars i 2011 er en stor seier. Alt i alt kjenner jeg at jeg liker kroppen min litt igjen selv om det er langt frem og opp. For Bella ble det en første sykkeltur, hun elsket det. Fart og spenning er virkelig noe hun også setter pris på. Det eneste skåret i gleden var et utall stikk av meget hissige brems, en flue som etterlater mer enn bare kløe. Jeg er såpass allergisk at det blir store kuler som verker og som gir fra seg puss til tross for maksimal dose med allergimedisin og påsmurte antihistaminer rett på huden.  Lite biter på dem annet enn å holde seg borte fra der det er sol når det er varmt.

En dag har jeg lyst til å klare 5 kilometer, hvorvidt jeg vil være i stand til å jogge dem er heller tvilsomt, men jeg akter å gjennomføre på et eller annet vis. Visst er det rart å sette slike mål når jeg har vært der jeg har vært så lenge, men jeg vil ha litt å strekke meg etter og ikke minst jeg vil vise meg selv og andre at mer enn det man tror er mulig virkelig er mulig.

Believe you can and you`re halfway there. 

-Theodore Roosevelt-