Infeksjonsfri og med prolastinboost

Det er en helt sinnsyk følelse å sitte her å vite at jeg sist fredag hadde grønt slim, sånt som bare tyder på at nå er vi pinadø meg i gang igjen. Sånn har det ikke vært, innen onsdag morgen var det helt i gul-hvitt og dermed på vei bort, i dag har det vært helt som normalt. Det betyr at min kropp for første gang på veldig mange år har klart å få bort en infeksjon på egen hånd. Prolastin fikk jeg sist fredag og onsdag denne uken. En ekstra liten boost samtidig som vi skifter dag for å få det til å passe litt bedre for professoren.

Vi har fått ruslet en del og jeg klarer å holde pulsen nede med noen pauser her og der. Puster greit når jeg bare tar det rolig. En ting er i alle fall sikkert og det er at det er godt å være ute i skogen igjen. Har savnet det veldig, for når det har vært sånn at jeg har kunnet ta meg en tur for så å være helt ferdig resten av dagen så må en velge. Noen ganger tur og andre ganger ting som må gjøres.

Jeg fikk en konvolutt i posten i dag, inni den lå det et håndlaget lite kort og dette nydelige armbåndet:


Med den lilla "alfa-fargen" og ikke minst symbolet for overlevelse ble det mange følelser som veldet opp i meg da jeg tok det ut av konvolutten. Å ha klart å henge i livet gjennom de siste årenes helsemessige strabaser er slett ikke så verst. Det har vært mange tøffe tak og ikke minst en del ganger hvor tanken "jeg orker virkelig ikke mer nå" har kommet, likevel har jeg dratt meg gjennom rehabilitering etter rehabilitering og med støtten til min store selvvalgte familie av venner har jeg klart å  holde en stødig kurs når det har røynet på.

You must give time to your fellow men. Even if it`s a little thing, do something for others - something for which you get no pay but for the privilege of doing it

-Albert Schweitzer-