Jeg jogget mine første spede små 100 meter på tirsdag! Jeg kan virkelig ikke beskrive følelsen jeg fikk av det. Tårene rant da jeg kjente at jeg faktisk var i stand til å gjøre noe jeg ikke har vært i stand til på veldig lenge. Nesten som en rus må jeg si, det er lite som kommer opp mot den følelsen etter å ha trakket ut så mye jeg bare har klart i all slags vær og vind. Det har hverken vært fort eller langt, men etterhvert som Prolastinet har bredt seg i hver krik i kroppen og rettet opp litt av alt som er galt har det blitt bedre og bedre.
Onsdag var det ny infusjon av de livgivende dråpende:
Rett etter infusjonen gjorde vi som alltid: vi gikk tur i skogen ved sykehuset. Denne onsdagen ble av det mer spesielle slaget. Jeg forsøkte meg på intervaller, nå går det ikke fort, men jeg jogget veldig sakte i 6x1 min undervegs i turen. Det å kjenne at kroppen virker litt bedre enn på lenge er virkelig godt, selv om jeg kjenner på smaken av at infusjonene gir meg litt mer overskudd er jeg smertelig klar over at det i seg selv ikke er noen garanti for at dette vil vare.
Bella har lært seg en ny ting som har forbauset meg, hun plukker bringebær, vel har hun god nese men at hun står ved siden av meg mens jeg plukker bringebær og snuser seg frem til modne bær som hun spiser rett av hamsen er nesten vel mye av det gode. Hun liker forresten kirsebær også:
Jeg merker meg at jeg hoster og harker etter at jeg har fått litt slag i kroppen i form av disse minuttene med lett jogg. Det er såpass at jeg klarer å få opp det som sitter nederst i bronkiene kjennes det ut, for det skraller godt fra dypet av lungene når jeg får en sånn hoste- harkekule. I dag fikk jeg opp grønne greier igjen etter at vi hadde gått en liten halvtime før vi satte oss til for frokost i det grønne. Likevel har jeg ikke den vanlige infeksjonsfølelsen i kroppen og jeg tar meg i å undres om jeg skal klare en måned til uten antibiotika. I så tilfelle er det nesten et lite mirakel etter alle de månedene jeg har hatt siden i fjor med en kur rett etter den første og så en til etter den neste, sånn holdt det på helt frem til første infusjon av Prolastin. Nå later det til at kroppen ordner litt opp helt på egen hånd.
Varmt vær = væske i kroppen, jeg kjenner det godt i pusten når jeg er ute og går i varmen sammen med det har jeg langt mer vann i kroppen nå som det har vært skikkelig varmt noen dager. Likevel klarer jeg meg med kun en vanndrivende pr dag og det er virkelig deilig. Den uken som har gått med halvert kortison dose har også gått bra, så jeg er litt mer optimistisk med den videre nedtrappingingen.
-The strongest priciple of growth lies in human choice-
George Elliot
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar