Når det ingen ende vil ta

Selv om jeg ser at datoen nærmer seg med stormskritt, datoen hvor jeg ser min professor igjen, når vi skal diskutere hva som kan gjøres med medisinene mine i håp om at dette skal lindre litt. Den selveste datoen hvor jeg får en mulighet til å få et litt lengre liv med færre plager. Til tross for alt dette holdt jeg på å briste i gråt da min kjære fastlege beordret en kortisonkur, en sånn med høy dose som gjør at slimhinnene blør, synsforstyrrelsene kommer og jeg får ødemer som er direkte ubehagelige for å si det mildt. Etter uker med diarre skulle jeg få en liten pause......jeg kjenner at det er motløshet for med høydose kortison betyr det også at jeg ikke kan gjøre stort. Kortisonen slår ned et hyperaktivt immunforsvar og vips så har man da den ubehagelige situasjonen at infeksjonene langt lettere får slått seg til.

Så nå samler jeg igjen krefter, for planen var at jeg skulle til en gård i dag. En som ligger like i nærheten og som har hester til leie. Dette her betyr at det må gå enda en uke før jeg kan dra dit. Det er litt nederlag i det. Når jeg ikke har mer på batteriet og blir satt på siden av det som skjer. Selvsagt er jeg veldig glad for at jeg klarte å henge med i svingene i påsken da vi hadde besøk. Likevel er skuffelsen til å ta og føle på nå som jeg er nødt til å innse at inntil den 19. blir det ikke mulighet for å delta i verden på en måte.

Slike dager som den jeg har i dag har en stor lykke: en liten svart hund med krøller som helt instinktivt finner tonen og takten jeg må leve i og er helt tett på hele tiden. Det gjør så godt og gir en egen ro fordi jeg dermed ikke er helt alene i dette. Bella legger jo ingen føringer eller planer, hun bare er - sammen med meg.

It`s funny how dogs and cats knows the inside of folks better than other folks

-Elanor H. Porter-