Antibiotikaen gjør ikke jobben sin annet enn at jeg blir slapp fordi jeg plages sånn med magen. Etter uker med diarè er det ikke rart at leppene er fullstendig uttørket heller. Knasker jo probiotika som har hjulpet før, men som nå har ingen effekt i det hele tatt. Blir rent matt av alt sammen. Trøsten er at det nå bare er 13 dager til jeg skal til professoren igjen. Da skal vi diskutere enda noen løsninger på dette faenskapet som rir kroppen.
Hvilen har det blitt så som så med, driver nok kroppen for hardt det vet jeg jo. Pokker så vanskelig det er å bare skulle sitte stille og være til pynt. Avskiltet og parkert er ikke så greit sånn når det kommer til stykket. Enkelte ganger tenker jeg at jeg hadde byttet bort denne alfaen med nesten hva som helst. Jeg er takknemlig for hver eneste dag jeg får og er heldig som har gode venner og en herlig mann, likevel kjenner jeg at jeg ikke synes det er noe stas dette her. Det er en enslig ferd på mange vis fordi ingen kan forstå hva det er som rir kroppen min om de ikke har forsøkt det. Tenk tanken på å gå dag ut og dag inn med et sugerør i munnen som du puster gjennom, det er slik jeg har det. Om du så tar det sugerøret og brekker til sånn at du ikke får puste, vel så vet du litt om hvordan det kjennes ut å ha et astma anfall.
Nå er det nå, det er gul ferie og jeg fortsetter balansekunst på slak line vel vitende om at det er slik livet skal arte seg. Så mens Bella ligger trofast ved siden min slik hun alltid gjør mens jeg driver med denne nitidige førstøvingen av medisin, vel så ønsker jeg leseren god gul ferie!
"At andre skal fortelle en når en skal hvile og når en skal ditt eller datt er til å få fnatt av. Alle har en formening om at bare man spiser sånn, trener sånn eller hviler sånn, ja da blir det så bra så. Jeg tenker noen ganger at de kunne fått lov til å låne denne skrotten min noen dager og så sett om det var så lett."
SvarSlettVet du fruen at det skjønner jeg godt. Eller den som sier at du må vise litt hensyn til oss som liker parfyme også. Du vet den?
Det er da man lurer på om de har mistet forstanden i det de gikk ut av dørra, ganske enkelt glemte ta med hodet som låg på hattehyllen. ;)Jeg mener hvordan skal en lunge og et immunsystem kunne ta hensyn til en parfymist? Lunger og immunsystem er biologiske organer og har ikke psyke. Man trenger psyke for å kunne vise hensyn. Ok, bæreren av lungene og immunssystemet har psyke, men bæreren kan ikke styre de, de styr bæreren. Ergo kan ikke bæreren styre sine fysiske reaksjoner på parfymisternes bruk.
Når de maser på en så få man vel tenke, at de mener det bare vel. Det er deres tafatte forsøk på å vise nestekjærlighet. Selv sitter man bare der og kjenner at "-Kan du bare hive den parfymen ut av livet ditt!!!" eller.. Takk, men jeg er voksen og kjenner min egen kropp, takk for at du elsker meg, men jeg må få leve også. Også om man er sjuk så behøver man samme som alle andre, å h a et normalt liv. Så normalt det går ann å få. Og noen ganger så er det å trene faktisk det som utløser et astmaanfall. Noe, som noen ikke skjønner. De vil man skal ditten og datten og ser ikke at lungene er nettopp det som setter begrensningen. Det er gjerne de som ikke har astma selv som er blind. Jeg pleier å spørre om vi kan bytte lunger en stund? Da ser de rart på meg. :)
Jeg har blitt tykkhudet etterhvert, men uttalelser som:" det går jo ikke an å ha SÅ mye astma vel?", "har aldri hørt om noen som har SÅ alvorlig astma før", "du kan vel bare ta mer medisin vel" og lignende har jo gjort sitt til at jeg fint kan replisere: "Det vises ikke utenpå men ved siden av min astma har jeg en progressiv lungesykdom som gjør at jeg er heldig om jeg blir 50 år. Så om du vil kan vi bytte!". Det stopper de fleste kommentarer og kanskje blir noen støtt, men det er sannheten og den kan være tøff.
SvarSlettJeg trener alt jeg klarer, det er viktig for å ha det best mulig. Riktignok er det puslete greier i forhold til friske 40-åringer som løper birken og sånn, men for meg er det stort å kunne trene :-)
Mer enn du trodde var mulig!