Vårlig høydeopphold

Det har igjen vært tid for å trekke seg tilbake og finne hvilepulsen. Når vi lever slik vi gjør med sykdom og det stresset den påfører oss er vi nødt til å finne roen. Vårt sted for å gjøre det er i Schwartzwald. Der har vi funnet vårt lille paradis hvor det er lite allergener og hvor jeg kan klare litt mer enn normalt.

Likevel, det ble en tur til legen også. Landsbylegen som var snill nok til å ta i mot oss sent en lørdag kveld og som med det nok fikk en av sine mest spesielle pasienter noen gang inn dørene. Bakgrunnen for besøket var en ekstrem kløe. Det som startet som en liten kløe onsdag morgen, hadde innen torsdag kom blitt noe som var slik at jeg var på gråten av at det klødde og hadde ikke mannen hjulpet med smøring om nettene hadde jeg klødd meg til blods rett og slett. Har hatt allergisk kløe før, men det var småtterier i forhold til dette uvesenet. Selvsagt ble det kortison og selvsagt ble det spesialbad for å dempe kløen i tillegg til noen dråper som skulle få meg til å sove. Det hjalp natt til søndag, men natt til i går var det på an igjen. Jeg undres jo om det kan være medisinene som atter en gang skaper litt krøll, rottegiften jeg tar i form av teofyllin kan skape slike reaksjoner og siden jeg allerede har hatt en alvorlig forgiftningsreaksjon heller jeg litt mot den. Huden var knusktørr og det er ikke måte på hvilke mengder med krem, olje og lotion den har absorbert på noen få dager.

På ca 1000 meter har vi vært, akkurat der som det er lite annet enn frisk luft. Jeg har kunnet kommet meg ut på tur slik jeg ikke kan like godt her vi bor lengre. Selv om jeg fryder meg som et barn over å kunne puste bedre blir jeg samtidig påminnet om at jeg blir verre. Det å gå bakker er så tungt, det er som om jeg skal til å kveles helt kjennes det ut som. Mannen som har vært mindre aktiv enn meg det siste året har ingen slike problemer, mens jeg derimot er den som må stoppe og leppepuste i hvilestilling før jeg kan fortsette. Det er stor seier å komme opp, men samtidig er det da tårene kommer når det blir så tydelig hva mannen skal se etter hvert som dette utvikler seg mer. Den tanken er den som virkelig skremmer meg, at mannen og min sønn skal se meg sakte men sikkert kveles.

Det ble en stor seier også forresten: toppen av Laufenborg Turm! Denne middelalderbyen som er delt mellom Tyskland og Sveits har en gammel ruin med tårn hvor en har utsikt over hele Laufenburg og Rhinen nedenfor. Jeg kom meg opp, selv om jeg måtte ha noen minutter mens jeg holdt fast i et rekkverk før jeg klarte å nyte det jeg hadde fått til. Her er beviset, Bella og jeg på toppen i Laufenborg Turm:

I avdelingen for livsglede finner vi også Bella som så sitt aller første rennende vann utendørs. Som selvsagt var toppen av lykke. 

Selv om det var tungt å våkne mandag morgen etter en røff natt både pustemessig og klømessig, har jeg fått ladet batteriene. Det aller beste som finnes er nemlig å få lov til å dele tid med mannen min. Stort bedre enn det kan jeg ikke ha det og vi er klar for nye runder med legebesøk vel vitende om at vi står fjellstøtt sammen vi to. 

Love is the triumph of imagination over intelligence

- H. L. Mencken -