Ett, to, ett, to, en støvel og en sko

Det går mot vår og vi har kunnet nyte solen litt mannen, muld-valpen og jeg. Synes det er så deilig å kjenne at det blir varmere og at ting våkner til liv igjen ute.

Infeksjonen er ordentlig på hell, antibiotikaen som jeg fikk har gjort susen. Likevel hoster og harker jeg slim som bare det. Heldigvis kommer det jo opp sånn at det ikke ligger og lager nye infeksjoner, de kommer jo kjapt nok om det ikke skal ligge og brygge hele tiden.

 










 Siden muld valpen Bella ble sterilisert torsdag har det vært sykepleier virksomhet fra mor og far ovenfor den lille som for tiden er kledd i pysj sånn at hun ikke skal komme til såret. Det har vært godt på et rart vis å kunne holde fokus der siden det er så mye som skjer nå om dagen. Bella er heldigvis på bedringens vei nå, i dag har vi hatt vår aller første lille gåtur på 10 min etter operasjonen. Halen vifter og hun er våken.


I dag får vi nøklene til vårt nye hus, det skal bli godt å få bo i et hus som er langt mer egnet i forhold til de vanskene som lungene skaper. Bare det å ha alt vi trenger i det daglige på en flate vil jo gjøre en massiv forskjell i hverdagen.  Det har vært et lite puslespill for å finne tak i maling og slikt som ikke vil påføre lungene enda mer skade, men her i Tyskland viser det seg at det er langt flere alternativer enn hva vi er vant med slik at det var mulig å løse.

Resten av uka vil være en hastig ferd mot flytting, kun avbrutt av to legebesøk. Det blir spennende å se status nå som teofyllinet er seponert. Ikke minst skal det bli spennende å høre hvilken plan professoren har, måtte det være knepene i ermet som vi arbeider så intenst for. Å gå slik på vent er ingen god følelse, men den følelsen jages bort av trassig stahet og en visshet om at jeg er klar for å banke alle de dører som må bankes!

Courage is resistance to fear, mastery of fear - not the absence of fear

-Mark Twain-