Tid med mann og hund er godt i grunnen

Det er tirsdag og jeg har virkelig fått kjenne steken av det jeg går gjennom nå. Humøret er ikke så lystelig om dagen og det går opp for meg litt etter litt at det er blodig alvor det vi driver med her i heimen. Så blodig alvor at selv en liten Bella som hopper i fanget mitt gjør at jeg får vondt. Det er ikke tvil om at kortisonen sørger for mye dritt altså, det er ikke noe stas med dette her og jeg har helst lyst til å grine bøttevis mer enn hva jeg gjør om dagen. Ikke det at det er godt for noe annet enn å få meg enda mer sliten, så det utgår jo med høye kneløft det også.

Har fått sove en hel natt, det er lenge siden sist. De aller fleste netter våkner jeg for å ta mer medisin og for å drikke. Så at jeg ikke har vært våken er en liten sensasjon som vi håper gjentar seg i natt. Rart med deg, det gjør veldig mye for humøret når søvnen er på plass en hel natt.

Denne uken har jeg mannen med på alle mine ferder til leger og sånn. Han har kveldskurs med jobben og det betyr at vi har dagene sammen vi tre. Det er en liten luksus slik som ting er nå og jeg kjenner den støtten ved at noen er med gjør det litt mer spiselig dette som jeg er gjennom. Siden et bilde sier mer enn 100 ord:

Jeg føler meg heldig som har en mann som gjør alt han kan for å stå godt i dette sammen med meg. Inspirert av andre pårørende og alfaer vi møter på vår vei har vi nå også tatt avgjørelsen om at kostholdet endres igjen. Siden rapporten fra NTNU  (Nytt matregnskap, abstrakt )  taler et tydelig språk kan jeg ikke koste på meg å overse den, lavkarbo er tingen og bøkene blir levert en av de neste dagene. 

I dag skinner solen, Bella leker med bruttern i hagen, vi har brutterns 11-årige eier på besøk og om litt er kaffen klar........livet er slett ikke det verste man har. 

Den som bringer solskinn i andres liv, kan ikke holde det borte fra seg selv

-Sir James M. Barrie-