Sånn startet dagen i dag også, vel og merke etter at jeg var blitt behørig knadd av fysioterapeuten. Helgen har vært tung å komme seg gjennom. Merker fatiguen så godt at jeg er helt matt. Det er liksom helt tomt på batteriet.
I går kveld måtte jeg kapitulere og ta smertestillende for mine verkende muskler, med det til følge at mannen fulgte meg under dyna like over klokken sju. Der sov jeg det meste av natten foruten av litt påfyll med medisin og smertestillende ble det 12 strake timer. Likevel er jeg allerede helt utslitt igjen og det uten at jeg har gjort noe som helst.
Fine Bella som holder seg tett inntil når jeg har det sånn, hun sov sammen med meg det meste av lørdagen, gårsdagen og selv i dag ligger hun her tett inntil meg. Fine hunden vår!
En ting er i alle fall sikkert og det er at uten støtte fra mannen og mine gode venner hadde jeg ikke klart å finne styrken akkurat nå til å ta enda noen steg fremover. Det er når det virkelig røyner på slik det gjør nå at man virkelig ser hva som er klinten og hva som er hveten. Jeg kan aldri takke dere som står meg nær nok for at dere er her, så jeg har bestemt meg for å takke dere så ofte jeg kan: TUSEN TAKK ALLE SAMMEN!
Uten sanne venner er verden kun en ødemark
-Francis Bacon-
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar