tirsdag 6. desember 2011

Ta duken av, hva finner man så?

Det er duket for nok en infeksjon. Noe av det som alvorlig kronisk lungesykdom fører med seg er akkurat det, infeksjon etter infeksjon. Nå skal det sies at med et rigid håndvaskregime har vi eliminert noen av infeksjonene, men når jeg så sitter her med infeksjon nummer to på veldig kort tid kjenner jeg at jeg blir litt lei. Hos meg er det jo sånn at hverken feber eller crp skyter i været før det er klart for intensiven, det er slik på grunn av at hos noen lungesyke oppfører kroppen seg slik og på grunn av medisinene jeg ellers tar for å kunne puste så godt som mulig.

Dager når det nok en gang snur og det blir ekstra tungt å komme seg opp trappen er virkelig en skuffelse for ikke å snakke om at de er en prøvelse mentalt. Fra å kunne løpe trapper til å knapt kunne karre seg opp dem er noe av det som jeg kan synes er direkte lite greit i en alder av kun 40 år. Jeg tror i grunnen det å ikke kunne bevege seg like fort og godt som før er det som er aller vanskeligst å takle i det livet jeg lever nå. Å endre retning og fokus er vel noe av det jeg har blitt veldig flink til de siste årene etterhvert som progressiviteten har tatt seg opp. For å finne noe godt midt i en dag for kroppen er så full av kortison, antibiotika, slim, vondter og gørr at jeg egentlig bare vil finne meg en stein å krabbe godt under så har jeg bestilt meg shiatsu-massasje til mandag rett og slett. Så har jeg en motivasjon her jeg skal være innendørs og knaske en blanding av høydose kortison og antibiotika til den store gullmedalje.

At det snur så fort, fra en time til den annen er også et av kjennetegnene. Det er som om noen har kommet til å trykke på av-knappen og vips så sitter jeg der helt avskrudd med intense smerter og rasping i lungene igjen. Da er det nydelig å ha en liten svart hund med små krøller kan du tro kjære leser. For denne fantastiske lille valpen finner da armkroken til mamma og så ligger vi der og hviler lungene mine som best vi klarer. En helt enestående bragd i grunnen av en så ung liten hund synes jeg. Bella kommer med ballen sin som mamma kan kaste og synes det er rasende festlig å hoppe rundt i stua med den når mamma ikke kan bli med ut i skogen. Noen ganger tenker jeg at jeg har inderlig mye å lære av den lille hundekroppen, for makan til liketil og glad liten kropp skal man lete lenge etter. Det blir denne dagens motto: leve like lettbeint som en liten hundevalp med svarte krøller for når alt kommer til stykket er jeg innmari heldig!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar